lørdag 26. mai 2012

Tuva gleder seg!

I dag tidlig ble Tuva spurt av kassadama på vår lokale REMA 1000 om vi skulle på ferie i år. Tuva svarte lynraskt med "Jeg skal til Sri Lanka!".

Jeg måtte raskt etablere fakta; i sommer skal vi være hjemme i det nye huset i Drammen, men at vi om noen år skal på tur til Sri Lanka. Uansett; det ser ut til at vesla er i ferd med å forstå at vi skal hente en liten søster eller bror på Sri Lanka og at hun gleder seg til å være med.


tirsdag 12. juli 2011

Lykken venter, nok en gang!

Den 25. feburar 2011 hadde vi vært hjemme med Tuva i ett år, og dagen ble behørlig feiret med å sende ny søknad om adopsjon til barnevernet. Også denne gangen fikk vi tildelt fantastiske saksbehandlere, og søknadsprosessen har vært en drøm.

På onsdag signerte vi sosialrapporten, og på torsdag fikk vi vite fra barnevernet at sosialrapporten hadde blitt sendt over til Bufetat. Da det dumpet et brev merket "Bufetat" ned i postkassa vår i dag tenkte vi at det var fint å få bekreftelsen på mottatt søknad såpass raskt denne gangen. Overraskelsen var derfor stor da det viste seg at innholdet bestod av GODKJENNELSEN! Søknad behandlet på to virkedager, og det attpåtil i fellesferien?! Det må vel være ny rekord for Bufetat - og strålende nyheter for oss!

Så nå hiver vi oss ut i dokumentjungelen igjen - her skal helse, inntekt, ekteskap, statsborgerskap osv. atter en gang bekreftes, denne gangen på engelsk igjen. Og så snart alt er på plass, skal sparekontoen bunnskrapes før vi kan lene oss tilbake og nyte den deilige vissheten.

For om cirka 3 år kan mamma, pappa og Tuva vende snuten mot Sri Lanka igjen. Og når vi kommer hjem er vi enda en skatt rikere.

onsdag 3. november 2010

Sri Lanka-klubben

Vi har startet en landsklubb for familier med barn fra Sri Lanka.

http://www.srilankaklubben.no/

Vi ønsker oss flere medlemmer! Kjenner du noen som skal eller har adoptert fra Sri Lanka? Tips dem om klubben! :)

lørdag 13. mars 2010

Bloggen går offentlig!

Vi har nå bestemt oss for å legge bloggen åpen slik at andre adoptivsøkere, spesielt de som søker på Sri Lanka, kan nyte av våre erfaringer og kanskje glede seg ekstra mye til sin egen reise gjennom våre fortellinger. :) Som tidligere skrevet kunne jeg ikke få nok av adopsjonsblogger da vi ventet på Tuva, og dette er vårt bidrag til andre adoptivsøkere.

Vi har redigert bort det vi anser som Tuva's private histore, derfor kan tekstene virke litt oppstykket her og der. Vi tror likevel det kan komme mye nytte og glede ut fra denne bloggen. Andre Sri Lanka-søkere er velkommen til å ta kontakt med oss på e-post dersom dere lurer på noe angående adopsjon fra Sri Lanka.

Ine sin e-post er ine(at)dis.no
Mats sin e-post er mats.johansen(at)baerum.kommune.no

Prøver å unngå spam-mail, derav (at)... ;)


Vi håper dere får masse nytte av våre tanker og erfaringer!

fredag 12. mars 2010

FAQ

Her vil vi besvare spørsmål angående Sri Lanka eller adopsjonsprosessen. Still gjerne spørsmål i kommentarfeltet eller på e-post til en av oss. Innlegget oppdateres etterhvert som det dukker opp nye spørsmål.

SPØRSMÅL: Hvor mye kom hentereisen på alt i alt?
SVAR: Svaret ligger i et eget innlegg om adopsjonsutgifter her.

SPØRSMÅL: Er hotellet noe dere har måttet finne selv, eller ble dere anbefalt noe?
SVAR: Adopsjonsforum anbefaler Mount Lavinia Hotel, og vi forhørte oss også med andre som hadde vært på hentereise - alle vi har snakket med brukte dette hotellet. Vi var selv strålende fornøyd. Vi hadde alle fasiliteter vi trengte for å ta vare på Tuva, og servicen er upåklagelig. Da vi ba om å få satt opp en sprinkelseng på rommet, kom de med sprinkelsengen - og blomster. ;) Det er veldig god mat på hotellet, og man føler seg veldig trygg der. Vi anbefaler det absolutt.

En annen grunn til at Adopsjonsforum anbefaler dette hotellet er at rettslokalet hvor rettssaken foregår er like i nærheten. Og tro meg, det var veldig godt å slippe å kjøre mer enn et par minutter tilbake til hotellet da vi nettopp hadde overtatt Tuva. Da vil man bare "hjem" fortest mulig.

SPØRSMÅL: Bestilte dere flyreise selv eller kan dere anbefale et reisebyrå?
SVAR: Adopsjonsforum bruker Egersund Reisebyrå, så vi ringte dit og booket fly. Da vi ønsket å endre returen hjem var de veldig behjelpelige med dette. Vanligvis bestiller de også sete hvor man kan ha "baby bassinet", men spør gjerne om dette likevel. Det var veldig godt å ha en seng å legge Tuva i på den 11 timers turen fra Colombo til London.

SPØRSMÅL: Noe vi bør være forberedt på i rettsspørsmål? Formelle spørsmål? Noe de henger seg opp i?
SVAR: Spørsmålene man blir stilt under rettssaken er formelle - man må oppgi navn, adresse, yrke, inntekt osv. Det er de samme spørsmålene man har besvart 100 ganger før i adopsjonsprosessen, men jeg går ut fra at grunnen til at de gjør det slik er for å være sikre på at vi er de vi sier at vi er - altså at vi oppgir de samme svarene som står i papirene våre når vi må svare på dem muntlig. Er man kristen, må man i forkant av rettssaken sverge på bibelen at alle svar man oppgir er "the truth, the whole truth and nothing but the truth" - veldig amerikansk TV. ;)

Av andre type spørsmål man får (eller, det vil si - mannen får disse spørsmålene) er om man har betalt noe til moren eller barnehjemmet for barnet, og spørsmål som går på om man er klar over hvilket ansvar man står ovenfor; behandle barnet som sitt eget, at man er ansvarlig for barnets helse og utdannelse, at barnet vil få arverett på oss osv. Det meste er "yes, sir" eller "no, sir"-spørsmål.

Det eneste vår dommer "hang seg opp i" var yrkene våre. Da Mats svarte "special consultant" ville dommeren vite i hva (IT), og da jeg svarte "interior architect" måtte han få dette oversatt av rettsbetjenten. Deretter nikket han og smilte, og resten av rettssaken var plankekjøring.

SPØRSMÅL: Hadde dere med vogn eller holder det med for eksempel bæresele?
SVAR: Vi hadde kun med bæresele, og det vil vi anbefale andre også. I og med at barna fra Sri Lanka er så små ved overtakelsen, vil man behøve en skikkelig vogn med babybag. Det blir mye å drasse med seg på flyet for noen få dager hvor man har hele omsorgen for barnet. Dessuten er slike vogner veldig varme, og vi så ikke én eneste vogn i Sri Lanka - kvinnene bærer barna.

Vi hadde med oss manduca, og den funket glimrende. Tuva elsket å sitte i den, og sovnet tvert. To veldig fine ting med manducaen er at den har ekstra innlegg for barn under 3 måneder, som gjør at de kommer høyere opp og får hodet over kanten. Dette trodde vi ikke at vi kom til å få bruk for, men siden Tuva var så liten som hun var i størrelse, ble den vanlige sittestillingen for stor for henne. Vi kunne ikke brukt manducaen om vi ikke hadde hatt 0-3-månedersinnlegget. I tillegg har manducaen en hette som kan legges over barnets hode og festes i stroppene - det var veldig nyttig i steiksola, og i flombelyste områder på flyplassen i Colombo.

SPØRSMÅL: Er det vanlig å tipse Mohan?
SVAR: Det er nok ikke vanlig å tipse Mohan med penger, men det er vanlig å gi ham gaver. Vi kan røpe at han liker Johnny Walker Whiskey, for dem som synes det er greit å gi alkohol i gave. Dette kjøpte vi da vi ankom flyplassen i Colombo - man må gjennom tax-free før man kommer ut i ankomsthallen. Dette ble vår velkomstgave til Mohan. Ellers kan vi også røpe at Mohan er glad i norsk melkesjokolade, så det var vi glad vi hadde med drøssevis av. Tror vi hadde rundt 50 Freya melkesjokolader med på turen, som vi delte ut i symbolske gaver, og det ble tatt VEL i mot. ;)

torsdag 11. mars 2010

Utgifter til adopsjonen

Adopsjonsprosessen
Adopsjonsforums grunnbeløp for de som fikk gjennomført adopsjonen før 1. mai 2010 var kr. 122.000,-. Av dette var kr. 1000,- obligatorisk bidrag til reguleringsfondet, kr. 1000 obligatorisk bidrag til risikofondet og kr. 2.000,- obligatorisk bidrag til bistandsfondet.

Mange undrer seg over hvorfor en adopsjon koster så mye, og noen få trekker den uheldige antagelsen at dette er penger man betaler for et barn - altså at det sitter "bakmenn" et sted og tjener store penger på å selge barn til adopsjon.

Å føde barn i Norge er ikke gratis, selv om den som føder ikke betaler en krone for undersøkelser hos lege og jordmor i svangerskapet, sengeplass og medisinsk assistanse på fødestuen eller medisinsk hjelp og oppfølging for det nyfødte barnet. Staten betaler for dette. Staten betaler ikke for nordmenn som får barn gjennom adopsjon, derfor er dette noe vi må betale selv.

Det vi betaler for er de samme type utgiftene som Staten betaler for fødende i Norge; prosessen rundt det å få barn. Istedet for medisinsk hjelp og plass på fødestuen betaler vi for saksbehandling, kontroll av dokumenter, oversettelse av papirer, legalisering av dokumenter, forsendelse av dokumenter til utlandet, advokatbistand, administrasjons– og rettsgebyrer og ikke minst støtte til barnets opphold på institusjonen, dekning av barnets helseundersøkelser, formidling og oversettelse av et sammendrag av barnets dokumenter ved tildeling. Les mer om dette på Adopsjonsforums sider om adopsjonskostnader her og her.

Sum: kr. 122.000,-

Diverse under søknadsprosessen
Merutgifter under søknadsprosessen kan være individuelle. Et eksempel er reisevaksiner; noen har kanskje allerede tatt de nødvendige, og det varierer også hva man trenger ut fra hvilket land man skal adoptere fra. De utgiftene jeg presenterer her er våre utgifter, ut fra vårt perspektiv, etterhvert som jeg kommer på dem.

Reiseaksiner: Ingen av oss var vaksinert fra før, og vi måtte derfor gjennom 3 runder med 4-5 ulike vaksiner. For de første to vaksinasjonene betalte vi i underkant av kr. 2000,- mens vi betalte rundt 1000,- for den siste runden. Til sammen ca kr. 4-5000,-.

Utgifter til dokumenter: De fleste skjema og dokumenter man trenger til søknadsprosessen er gratis å hente inn, men man må regne med kostnader til lege. Man trenger minst to legetimer per søker; ett for å gå gjennom egenærklæring og få skrevet helseattest for å bli godkjent i Norge, samt ett for å gå gjennom egenerklæring og få skrevet helseattest som skal sendes til landet man skal adoptere fra. Det er egne gebyr for å få skrevet slike helseattester. Kostnad: ca kr. 1000,-.

Sum: ca kr. 5-6000,-

Hentereisen
Jeg har regnet ut at vi totalt brukte kr 58.660,- på hentereisen for transport, opphold og løpende kostnader under oppholdet på Sri Lanka. Denne summen inkluderer ikke det vi måtte kjøpe inn til hentereisen, slikt som klær, utstyr til barnet, reiseapotek osv. Fordelingen av utgifter ser cirka slik ut:

Flyreiser, samt reise til og fra flyplassene: litt i overkant av kr. 20.000,-
Overnatting på hotell: ca kr. 14.000,-
Mat under oppholdet: ca kr. 10.000,-
Transport under oppholdet: ca kr. 5.000,-
Gaver til barnehjem og biologisk mor: ca kr. 4.000,-
Shopping: ca kr. 2.000,-
Internett- og telefonutgifter på hotellet: ca kr. 1.000,-
Sightseeing: ca kr. 1.000,-
Tips: ca kr. 1.000,-

Sum: kr. 58.660,-

Adopsjonsprosessen fra start til slutt: kr. 185.660,-

(Utgiftene er ikke inkludert innkjøp til barnet, som jo alle må ut med uansett hvordan de får barn, eller tapt inntekt under hentereisen)

onsdag 10. mars 2010

Prosessen etter hjemkomst.

[Denne posten vil oppdateres etterhvert]

Vi støtte på få problemer i Sri Lanka og hadde en nær fullkommen hentereise. Når vi ankom Norge etter reisen fikk vi dog møte det norske byråkratiet:

Skattekontoret:

Her må man levere flyttemelding for barnet(!) for å få tildelt personnummer. Servicetelefonen til Skattekontoret ga oss feil info slik at vi måtte dra med uforettet sak den første dagen (og nesten også den andre dagen!). Ta derfor med korrekt info med en gang:

* Barnet (flyttemelding fra utlandet krever personlig oppmøte).
* Barnets pass.
* Adopsjonspapirene (bevis på at man er barnets foreldre samt bevis på barnets gamle navn).

Vi vil få tildelt først en flyttemelding fra utlandet til Norge med Tuvas "gamle" navn og deretter får vi en fødselsattest(?) med personnummer. Da er Skattekontorets prosess ferdig.

Det tok en måned før vi fikk flyttemeldingen (med personnummer, men da registrert på det "gamle" navnet), deretter enda en måned før fødselsattesten kom.

Engangsstønad for adopsjon:

Skjema for registrering av adopsjonen får man fra Adopsjonforum, men i tillegg til dette trenger man skjema for krav på adopsjonsstøtten. Kontakt Bufdir for å få dette tilsendt hvis dere ikke får dette hos Adopsjonsforum. Husk også at sammen med disse søknadene må man legge ved en bekreftet kopi ("rett kopi"-stempel fra politi el.l.) av rettsdokumentet.

Fra vi fikk levert den komplette søknaden (var ikke klar over vedleggene som skulle følge med første gang vi sendte søknaden) til pengene ble utbetalt gikk det 3 uker.

Foreldrepenger:

Følg søknadsbeskrivelsene på NAV.no (ulike skjemaer for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende, om dere skal ha gradert uttak osv.). Her må også bekreftet kopi av rettsdokumentet følge søknaden.

Det tok nesten 2 måneder å få vedtak om foreldrepenger fra NAV (vi maste mye de siste ukene) fra søknaden ble registrert. Første utbetaling kom samme dag som vedtaket. Vi fikk etterbetalt penger fra og med den dagen vi overtok omsorgen for Tuva (rettssaken).

Vi fikk vite at vi var prioritert på grunn av at Ine er selvstendig næringsdrivende og derfor ikke fikk utbetalt lønn under permisjonen. Likevel tok det altså 4 uker lengre enn responstiden de oppgir når de bekrefter at de har mottatt søknaden (noe som tar cirka en uke). Har man en arbeidsgiver som utbetaler lønn under permisjon (og får etterbetalt fra NAV) er det altså å foretrekke!

Barnetrygd:
I motsetning til fødende får vi som adopterer ikke automatisk barnetrygd. Dette må søkes om, og igjen må det vedlegges bekreftet kopi av rettsdokumentet (hadde vi planlagt alle søknadene litt bedre, kunne vi spart oss noen turer til politistasjonen...) Søknadsskjema lastes ned fra NAV.no.

Svar på søknaden kom kun få dager etter at den ble sendt. Første utbetaling skjer etter de faste datoene (i slutten av hver måned), og vi fikk etterbetalt barnetrygd fra måneden etter at vi kom hjem med Tuva (vi kom hjem 25. februar og fikk barnetrygd fra og med mars).

fredag 26. februar 2010

Appendix B: Hint og tips til adoptivforeldre på hentereise til Sri Lanka.

[Denne posten vil oppdateres hvis det dukker opp flere tips]

Denne posten er ment å være en veiledende guide til norske adoptivforeldre på hentereise til Sri Lanka. Vi hadde fått mye god informasjon fra Adopsjonsforum før avreise, men får vel aldri for mye info før man skal ut på en så viktig reise?

Denne guiden tar utgangspunkt i vår reise som ble foretatt i februar 2010.

* Forberedelser, forberedelser og atter forberedelser: Det var kona som var ildsjelen i forberedelsene til vår reise - bl.a. var barnerommet nesten ferdig innredet i god tid før vi fikk tildelingsbeskjeden - og hun skal ha æren for sitt arbeid. I den korte tiden før avreise er det mye som uansett skal fikses og man trenger denne tiden til å ordne reisepapirer, ferietid, etc. Dessuten skal man jo også feire seg selv litt også.. :)

* Krydre maten ekstra ukene før dere drar: Srilankisk mat er sterkt krydret og dere anbefales å forberede dere ved å vende dere til krydret mat i ukene før dere drar. Det vil gi dere en større nytelse av det fantastiske srilankiske kjøkkenet.

* Unngå diaré: på enkelt vis. Kjøp Idoform på norsk apotek og følg den daglige dosen. Dersom dere opplever treg mage, hopp over en dagsdose og opplev effekten. ;) Ha med Imodium i tilfelle krise. På Mount Lavinia kan dere spise hva dere vil, men vær varsom utenfor hotellet; unngå frukt og grønt og pass på at maten er godt stekt. Drikkevann fås på flaske - pass på at den er "plombert". Vi har dårlig erfaring med brus kjøpt på lokale butikker, men brusen på Mount Lavinia er ufarlig.

* Ta ut srilankiske rupies på flyplassen: Store sedler er greit å benytte til betaling av hotell, Adopsjonsforums kontaktperson, turer og andre store kostnader. Derimot er de største sedlene ikke like vanlige i butikker og som tips. 500- og 100-seddelen ble våre "gode venner" på reisen. Benytt minibanker som kontaktpersonen anbefaler.

* Ha alltid kontanter med dere: Det er vanlig å tipse kelnere, sjåføre og andre gode hjelpere. Vi la oss på et generelt tipsnivå på 100 rupies for kelnere, room service og andre småtjenester. For større tjenester (som f.eks. elefantridningens og "bærer"/veileder på flyplassen ble vi anbefalt å tipse 500 rupies.

* Ha alltid smågaver med dere: Når dere skal i møte med advokat, probation officer, etc er det fint for å "signere" et vennskap. Vi hadde med oss Freia Melkesjokolade i ulike størrelser som vi ga til folk vi møtte - det var en populær gave i et land hvor sjokolade, av ukjent grunn, er en mangelvare.

* Følg kontaktpersonens råd/anbefalinger: På vår reise var Mohan Jayasinghe en uvurderlig medspiller for at vår hentereise skulle bli den suksessen den ble. Sri Lanka er et land som er nesten helt forskjellig fra det norske samfunnet. I denne verdenen er det veldig nyttig å ha med seg en følgesvenn som kjenner alle kriker, kroker og snarveier for å få jobben gjort.

Mohan hjalp oss med den byråkratiske prosessen i Sri Lanka - det var kun i den norske ambassaden han ikke veileder oss. I samtalene med advokaten, den srilankiske barnevernsetaten og utenriksdepartementet var han både tolk, referanseperson og kunnskapsperson.

* Dra på tur: Vårt barnehjem var stengt i helgene og da dro vi på tur i Sri Lanka med Mohan som kunnskapsrik guide og sjåfør. Dette var for oss en viktig reise, selv om vi savnet jenta vår noe voldsomt, og vil være en essensiell del av vår forståelse av Sri Lanka.

Vi fikk sett de sentrale delene av landet - Dambulla, Kandy og Nurewa Eliya - men beskrivelsen Mohan ga av den andre turen han pleier å gjennomføre var også fristende. Vi gleder oss til vårt neste besøk og å oppleve landets sørlige kyststripe fra Colombo til Galle.

* "When in Rome..": Vi forsøkte inntil det ytterste å følge landets "uformelle regler". Dette innebar at man bl.a. gikk i langbukser og skjorte på barnehjem og i møter med advokat og barneetaten, gir gaver, kler seg opp i dress og "ordentlig kjole" til rettssaken.

[digresjon: Vi mannfolk har det "lett" - en streit svart dress med hvit skjorte og slips fungerer perfekt - men for kvinnene er det verre. Ine valgte seg en kjole som gikk til nedsiden av knærne. Armene dekket hun til med en kort jakke og anklene ble dekket til med en sort bukse. Vi har hørt at å vise hud i slike situasjoner ikke er hensiktsmessig.]

* Husk på å ta vare på minnene: Vi kjøpte et godt, digitalt speilreflekskamera og et rimelig videokamera. Dette har medført at vi nå har masse minner å vise frem til familie, venner og ikke minst vår lille, srilankiske prinsesse som vil holde seg perfekt til evig tid.

* Opprett en blogg: Denne bloggen har vært viktig for mange i vår familie og vennekrets for å følge med på vår reise. Den vil også fungere som en dokumentasjon av vår reise som vesla kan lese sammen med oss når hun blir eldre. Hotellet som Adopsjonsforum benytter har rimelig og tilfredsstillende internetttilgang for hotellets gjester.

* Vær bestemt: Sri Lanka er et u-land og mange er sin egen lykkes smed. Det medfører bl.a. at det finnes et utall guider, selgere, sjåfører, etc. som vil "hjelpe" deg. Vi opplevde ikke at de noensinne ble aggressive, men at de i stedet trakk seg tilbake når man sa "nei takk".

Vi benyttet som regel Mohan som sjåfør - han er trygg i trafikken, en vennlig fyr og kjenner oss. Ellers blir man anbefalt å bestille på forhånd - være seg taxi, hotellrom eller tuk-tuk. Taxi er for øvrig rimelig (som alt annet i landet) og vi ga 1000 rupies for en halvtimes kjøretur på kveldstid.

GOD TUR!

PS. Still gjerne spørsmål dersom du mener noe mangler, så skal vi svare så godt vi kan. :)

Appendix A: Pakkeliste

Til oss:

  • Sommerklær (antrekk for en uke av gangen er greit - Mount Lavinia har renseri)
  • Pen kjole til Ine og dress til Mats til rettssaken (viktig!)
  • Badetøy (Mount Lavinia's private strand er fantastisk)
  • Toalettsaker (sjampo, balsam og vanlig såpe fins på Mount Lavinia - ikke intimsåpe)
  • Høy solfaktor
  • Solbriller
Tips 1: norsk myggspray er for mild for myggene på Sri Lanka, og vi anbefaler å kjøpe lokal myggspray på apoteket. Problemet med mygg er så og si fraværende på hotellet, men desto verre i innlandet, noe Ine fikk merke på kroppen under 4-dagersturen vår... Spesielt krydderhagen og elefantridningen resulterte i flere titalls myggstikk fra stoooore mygg.

Til Tuva:
  • Bleier (dårlig standard på Sri Lankiske papirbleier) og våtservietter
  • Brødposer/hundeposer til brukte bleier (så slipper det å stinke på hotellbadet...)
  • En drøss vaskekluter, gulpekluter og smekker
  • Negleklipper og pinsett
  • Zincsalve og babyolje (anbefaler å hente Apoteket 1's babypakke, og få gratis småprøver)
  • Temperaturmåler med myk tupp (Apotek 1)
  • Stikkpiller i tilfelle feber
  • Minst 5 flasker og smokker i ulike størrelser (etter alderen skulle Tuva ha smokk i strl. 3, men da satte hun melken i halsen - vi holdt oss derfor til strl. 2)
  • Termos (til varmt vann for å kunne blande mme på tur)
  • Små bokser (til å ha med ferdigoppmålt mme-pulver på tur)
  • Små leker
  • Pledd
  • Bæretøy (anbefaler dette over vogn!)
Tips 2: Vannkoker til sterilisering av flasker finnes på Mount Lavinia.

Tips 3: Kjøp Sri Lankisk mme (Nestle Lactogen er mest vanlig - men hør på barnehjemmet hva barnet er vant til å få) for å unngå diaré eller andre reaksjoner. Kjøp minst to pakker ekstra og ta med hjem til Norge, bland i litt og litt norsk mme for gradvis overgang over minst en uke.

Diverse:
  • Små symbolske gaver (sjokolade, postkort, kalendere)
  • Gaver til barnehjemmet
  • Bøker og reiseguider
  • Reiseapotek (Idoform, Imodium, paracet/Ibux)
  • Liten ryggsekk (til turer)
  • PC + lader
  • Fotoapparat + lader + overføringskabel
  • Videokamera + lader + overføringskabel
  • Mobiler + ladere
  • Nettbankkort (til overføring av penger mellom kontoer)
  • PASS
  • Flybilletter
  • Alle adopsjonsdokumenter (oppskrift fra Adopsjonsforum)
  • Bøker og reiseguider
Tips 4: strømadapter fås på Mount Lavinia - spør i resepsjonen.

Tips 5: Mount Lavinia har trådløst nettverk i alle rom, internettkort kjøpes i resepsjonen. 800rs for 1 timer, 1000rs for 4 timer og 2000 for 20 timer, hvis jeg husker riktig...

torsdag 25. februar 2010

Hjemreisen: lang dags ferd mot natt.

Hjemreisen ble lang - nesten FOR lang. Etter sikkerhetssjekken på Heathrow gikk det meste på ren vilje. Dette var en tur som definitivt var en prøvelse for alle tre - selvsagt mest for vesle Tuva.

Vårt første feilgrep kom allerede før avreise - vi sov ikke noe på kvelden vi sjekket ut fra Mount Lavinia. Det skulle vi komme til å angre på - hele turen varte nemlig i nærmere 48 timer! Mohan hentet oss klokken 23:45 og vi satte umiddelbart kursen mot flyplassen. Det var noe helt spesielt å kjøre gjennom Colombos gater midt på natten - byen føltes som en spøkelsesby. Mohan kjørte den samme ruten vi hadde kjørt et titalls ganger før (da barnehjemmet lå på veien mot flyplassen). Veiene som på dagtid er overbefolket av tuk-tuks, busser og alskens biler var nå øde - på en hovedvei gikk faktisk en bøling kuer mot kjøreretningen med en gjeter ruslende bak.

Vi ble for siste gang stoppet ved en checkpoint, men ble raskt vinket videre når de så to hvite passasjerer i bilen. I det vi kjørte inn på området til flyplassen ble vi stoppet på nytt og der måtte Mohan vise sitt ID-kort, men det eneste jeg ble spurt om var hvor jeg var fra. Svaret "Norway" var godt nok til et smil og et vink - videre.

Flyplassen på Colombo er døgnåpen, men har sin egen hastighet - her gikk det sakte. Av ulike årsaker var vi på flyplassen fem timer før avreise, men i ettertid var dette greit, for når vi begynte med å sjekke inn tok det LANG tid. Bl.a. måtte vi fylle ut et skjema for departures og jeg måtte låne en penn av en sikkerhetsvakt for å kune fylle inn den nødvendige informasjonen - han påpekte dog at han måtte få igjen pennen når vi var ferdig (nok et tegn på at dette er et land hvor man mangler mye av det vi anser som selvfølgeligheter).

Når vi er ferdig med å sjekke inn og gjennom passkontrollen - hvor vi også måtte vise dokumentene som bekreftet at Tuva er norsk - gikk vi mot vår gate. I en rulletrapp skjedde det noe nesten komisk. En eldre srilankisk kvinne var tydelig ukjent med rulletrapper, og begynte å falle bakover. Hun holdt seg fast i rekkverket, men gled likevel bakover. Kun etter noe som føltes som minutter klarte jeg å reagere - jeg fikk tatt henne i mot nedenfra, mens sønnen hennes fikk tak i armen hennes på oversiden. Alt gikk heldigvis bra og hun slapp med skrekken.

Når vi endelig fikk satt oss utenfor gaten gikk ventetiden overraskende raskt - før vi nesten visste ordet av det satt vi på flyet og ventet på take-off. Det var en rekke småfamilier på flyet og vi kom i snakk med noen av dem i løpet av turen. Tuva var også tilfreds - når vi etter hvert kom oss opp i lufta fikk hun en liten seng med godt pledd og dyne (selv om hun fremdeles ler av konseptet "dyne") og sovnet raskt etter å ha blitt flaskefóret under take-off.

Kunne vi være så heldig - tåler hun alt? Men, etter noen timer fikk vi den første virkelige varselet om hvordan Tuva er når hun VIRKELIG har det vondt. Vi havnet i litt turbulens og måtte spenne oss fast og da fikk tydelig Tuva vondt - hun skrek til hun ble hes, tårene sprengte på og hun hadde etter hvert ikke pust i den lille kroppen sin. Både Ine og jeg ble gråtkvalt og tårene strømmet på - det var tungt for nybakte foreldre å ikke kunne hjelpe sitt hjertebarn, men heller bare se på og trøste forsiktig. Til slutt ble det så ille at vi tok en sjefsavgjørelse og tok av oss setebeltene og blandet melk og ga det til vesla.

Da ble det bedre og hun fikk til slutt sovnet i senga si. Jeg skal hjertelig innrømme at den følgende halve timen satt jeg bøyd over henne, gråt stille og ba inderlig om unnskyldning til den lille jenta vår. Det viste seg å hjelpe, for resten av turen var hun i bunn og grunn utrolig blid. Med tanke på at livet hennes ble kastet fullstendig på hodet i løpet av to døgn er hennes foreldre utrolig stolte av den styrken og roen hun har utvist - hun har spist, sovet, gurglet og ledd gjennom hele turen. Med unntak av "helvetesgråten" gråt hun bare når hun ville ha mat, var trøtt og den ene gangen hun måtte bæsje hardt (og det gjør jo det de fleste).

Sri Lankan Airlines viste seg fra sin beste side - småbarnsfamiliene på flight UL505 ble førsteklasses fulgt opp av vennlige srilankiske flyvertinner som var tydelig glad i barn. Både Tuva og 6 mndr gamle Leo ble tatt med på "gåturer" sammen med flyvertinnene i løpet av turen. Vi fikk en håndfull melkeflasker varmet opp, sjokolade, brus og pastiller til foreldrene og et utall smil og varme kommentarer. Dette selskapet kan anbefales på det sterkeste!!

Heathrow var europeisk standardisering - fra vi landet på eksotiske Terminal 4 til vi tok av fra British Airways's "egen" Terminal 5. Det var ingen problemer å finne frem til korrekt gate og det var unektelig rart å høre norsk fra de andre passasjerene rundt oss.

[digresjon: én fordel å få småbarn er fordelsbehandlingen på flyplasser - "passengers with small children...". Vi nøt særbehandling fra første sekund vi hadde vesla i armene våre].

Den siste etappen av reisen var vi bekymret for - vi hadde ikke varm melk og en litt gretten Tuva. Men, vesla viste seg også denne gangen fra sin beste side - lite gråt, godt humør og søvn. Ved landing på en snøfull Gardermoen flyplass oppførte hun seg som en verdensvant globetrotter og sov fra nedstigning frem til flyet hadde takset frem til korrekt gate.

Når vi kom ut i ankomsthallen ble vi møtt av bannere og folk med flagg .. som ventet på noen gullvinnere fra OL. Men, rett til venstre sto VÅRE tilhengere som hylte og skrek når de så Tuva. Besteforeldre og venner fikk ikke nok av den lille yndlingen og hun ble avfotografert med store øyne og åpen munn. Se bare...:


Det er ikke bare bare for en firemåneding å komme fra Sri Lanka til Norge og bli møtt av en skokk storøyde mennesker og blitzregn... ;)

Helt til slutt kom vi hjem - der vi tre skal bo sammen i uoverskuelig fremtid. Hun falt i søvn på skulderen min og vi kunne puste lettet ut - vår reise til lykken i Sri Lanka er slutt - vår del av lykken er hentet hjem og har blitt en del av livet vårt.

De avsluttende postene i denne bloggen er:

Appendix A: Pakkeliste.
Appendix B: Hint og vink for adoptivforeldre på hentereise til Sri Lanka.

onsdag 24. februar 2010

Mitt Sri Lanka: avskjed.

Da er vi i gang med pakking og forberedelser til vår døgnlange reise tilbake til landet i nord. Det har vært 3 lange uker på luksushotell, på barnehjem, i kø, på landsbygda, på toppen av fjell og på ei strand ved det indiske hav.

Det har vært en reise som har utfordret, gledet og smertet oss. Vi har kjent på selve hjerterotas lengsler og møtt mennesker og en kultur som har så utrolig mye å by oss europeere på - respekt, disiplin, glede og livskraft står sterkt i den srilankiske kulturen. Men, likefullt gleder jeg meg til å reise fra kaoset, den tidvis uutholdelige heten og uforutsigbarheten i hvordan det byråkratiske systemet fungerer.

Jeg merker jeg er lei. Jeg er lei av å bo på hotell, lei av den stekende heten, lei av å bli tiltalt som "sir" av alle jeg møter og lei av å ikke ha nærkontakt med platesamlinga mi. Nå vil jeg hjem til livet - hjem til faste rutiner og trygge Filerveien 9. Jeg vil hjem til livet med Ine og Tuva.

Et siste spørsmål: hva er poenget med å plassere flaskeåpneren på badet?

tirsdag 23. februar 2010

Rettssaken sett fra min side.

Inntrykkene fra rettssaken har måttet fordøye i et par dager før jeg kunne skrive ned min opplevelse av den. Det er ikke til å skjule at den for min del i størst grad dreide seg om Tuva's biologiske mor. Jeg har tenkt mye på hvorfor jeg har så utrolig varme tanker om henne. Medfølelsen min kommer nok av at vi har fått smake på litt av samme sorgen; jeg har slitt i mange år med å få barn, og kjent på sorgen over å ikke få det. Hun har måttet gi fra seg sitt barn. Det er selvsagt ikke til å sammenligne i omfang, da dette er noe hun må leve med resten av livet, mens min sorg nå er over. Men jeg tror det er noen parallelle følelser ved disse to situasjonene, og det er nok derfor jeg har så inderlig medfølelse for henne.

Samtidig har jeg en enorm respekt og takknemlighet ovenfor henne - for hennes valg. Og ikke minst for måten hun taklet de siste timene med sin datter.

Natten og morgenen før rettssaken var ikke god for min del. Jeg lå våken med tanker rundt spørsmålene våre og hvordan det kom til å være å oppleve morens siste øyeblikk med Tuva. Jeg tenkte til jeg fikk vondt i magen, og det varte helt til rettssaken begynte. Helt seriøst kjentes det ut som hele kroppen dirret i takt med de harde hjertebankene mine. Jeg har aldri grudd meg så mye til noe - samtidig som jeg har gledet meg til det.

Da vi kom til rettslokalet viste Mohan oss noen benker vi kunne sitte på. Søsteren, moren til Tuva og Tuva hadde ikke kommet ennå. Jeg satt og tenkte og grudde meg sånn til å se moren at jeg ble helt overrasket da de kom og jeg fikk se Tuva - jeg hadde glemt at hun også skulle være med! Og ikke denne gangen heller var moren sånn som jeg hadde forventet. Det var ingen såre blikk, ingen tårer, bare smil. Hun så på oss, smilte sjenert og hilset med et nikk, før hun satte seg ned ved siden av meg. Jeg smilte høflig tilbake, men prøvde å holde meg "nøytral" ovenfor Tuva. Jeg ville ikke "ta fra" moren hennes siste øyeblikk med Tuva. Men nok en gang overrasker (sjokkerer!) moren meg, da hun snur Tuva mot oss og sier "blablabla... mama! dada! ...blablabla". Da Tuva ser på meg og smiler, lyser moren også opp i et smil, og ser rett på meg. Hun virket oppriktig glad for at Tuva kjente oss igjen. Mens vi satt der gjentok hun dette flere ganger. "mama! dada!" mens hun vendte Tuva mot oss. Det virket som hun prøvde å forberede Tuva på det som skulle skje, og at det gledet henne å se at Tuva allerede har knyttet seg til oss.

På en måte er det jo selvfølgelig; moren ønsker det beste for Tuva, og det beste for Tuva er jo at hun kjenner og er knyttet til de som nå er hennes foreldre. Men å faktisk klare å bruke de siste minuttene du har med din datter på å hjelpe henne til å knytte seg enda litt mer til sine nye foreldre, er for meg helt ufattelig, og intet mindre enn beundringsverdig!

Da vi kom inn i det lille rommet hvor vi gjennomførte saken vår, sto jeg mellom Mats og moren som hadde Tuva på armen. Etter spørsmålsrunden med meg og Mats sier den ene rettsbetjenten "take the baby" til meg, og nikker mot Tuva og moren. Jeg ser på moren til Tuva, som helt tydelig ikke skjønner hva rettsbetjenten sier, og da jeg nøler gjentar han "take the baby". Jeg holder hendene opp mot Tuva, og ser forvirringen og fortvilelsen spre seg i ansiktet på moren - dette var hun ikke forberedt på! Rettbetjenten hever stemmen og er tydelig stresset. "Take the baby!" Jeg tar Tuva, og klarer ikke å se på moren mens jeg gjør det.

De neste spørsmålene blir stilt til henne, og etter at dommen blir lest opp, føres vi ut av lokalet. Jeg har fortsatt Tuva på armen, og der sitter hun helt til vi kommer ned på bakkeniva og ut i bakrommet på gården. Jeg stjeler et blikk på moren, som nå ser veldig betenksom ut. Før jeg vet ordet av det tar sister Henrietta rundt meg og gratulerer meg som mamma. Da jeg ser på moren igjen er øynene hennes fylt med tårer, og da hun ser at jeg ser på henne, er jeg sikker på at det slår like hardt i hjerte på oss begge to. Det såre blikket jeg har "ventet" på kom - hun begynner å gråte og det samme gjør jeg. Jeg ser på Mats, som er like tårevåt, og det er like før vi knekker sammen rett som det er. Moren gjemmer ansiktet i hendene, og jeg tenker at det som har utløst dette er den brutale måten hun ble fratatt Tuva på inne i rettslokalet. Jeg holder Tuva frem mot henne og hun tar villig imot, klemmer henne inntil seg mens hun hulker og tørker tårer. Mats og jeg står og ser på og prøver å beholde roen. Jeg MÅ holde meg, for jeg kjenner at hvis jeg sprekker nå, så har jeg ingen kontroll over hvor dramatisk det blir. Sånn står vi, overfylt av følelser i både den ene og den andre retningen. Jeg får med skjelvende stemme stotret frem noen ord til sister Henrietta, hvor jeg spør om hun kan oversette til moren at vi kommer til å fortelle Tuva henne, og at hun aldri vil glemme henne. Da moren hører disse ordene gir hun meg et gråtfylt men takknemlig smil, og stemningen letter litt. Hun stiller et spørsmål tilbake til søsteren, og hun oversetter: "she wants to know what you will name the child". Jeg sier "Tuva" og moren gjentar forsiktig "To-oa" (sånn som alle her nede uttaler det). Jeg får summet meg og kommer på at vi har valgt å beholde navnet moren har gitt henne også, og sier "Tuva Ranelka". Moren hikster i en liten latter og smiler av tydelig stolthet mens tårer renner nedover kinnene hennes - det tror jeg betydde mye for henne, og jeg er ubeskrivelig glad for at vi kunne gi henne den gleden.

Sister Henrietta sier at vi kan gå nå, og selv om jeg på en måte ikke ønsker å gjøre det, skjønner jeg at dette er et passende tidspunkt å avslutte. Når jeg går bortover mot utgangen med Tuva på armen klarer jeg ikke å se det fra noe annet perspektiv enn fra moren som står igjen og sikkert ser etter oss - de siste blikkene av sin datter. Men innimellom de såre blikkene, tårene, og det store språkhinderet sitter jeg igjen med en følelse som jeg håper moren også har en opplevelse av; gjensidig takknemlighet mellom to mødre.

Mitt første halvannet døgn som mamma.

Det er nesten så jeg ikke tør å si det, i frykt for å "jinxe" det - men vi må ha fått verdens mest perfekte baby. Hun er ALLTID blid og fornøyd. Altså, hun vet å si i fra når noe ikke er helt bra, og som alle andre babyer sier hun fra ved begynne å gråte. Men si for eksempel at hun blir lagt ned på rygg når hun ikke ønsker det (vi har nå nemlig skjønt at det går an å legge henne på rygg - hun må bare være i riktig humør for det.). Surleppen kommer frem og et lite klynk viser at gråten ikke er langt unna, samtidig som hun vrir seg rundt i forsøk på å komme seg opp. Men som ved et knips når man tar henne opp, kommer smilet og gledeshvinene. Uansett hva det måtte være - bare vi fikser problemet, så er alt OK. Den jenta er jammen ikke langsur, selv om hun har temperament og vett til å si i fra. ;)

Selv da hun slet skikkelig med bæsjingen i går kveld, og vi måtte fjerne bleie og legge henne på en håndduk på senga for å hjelpe henne å presse ut noen skikkelig harde klumper, gråt hun sine modige tårer mens hun presset og det helt tydelig gjorde vondt, men straks bæsjen var ute var smilet på plass igjen også!

I natt, den første natten vår sammen, var det uten tvil hun som fikk mest søvn av alle. Hun sover rundt 4 små hviler på dagene (rundt 30 minutter), gjerne rett etter mat. Klokken 20:30 i går kveld sovnet hun for kvelden (og tro det eller ei: det er bare å legge henne ned i senga, la henne finne tommelen, og så sovner hun av seg selv. *sjokk*), og sov sammenhengende helt til kl 06:30 i morges. Og da hun våknet lå hun bare og pludret for seg selv, til vi begge stakk hodene våre opp i sprinkelsenga, og ble møtt med smil, sprell og høye hvin.

Jeg merker også at hun har begynt å knytte seg til oss allerede. Nå som barnehjemmet og den biologiske moren er ute av bildet, er det jo oss hun kjenner best i hele verden. Når vi er på hotellrommet er det bare fryd og gammen, og det er en skikkelig deilig kosejente med masse energi vi har her. Når vi har vært ute med Mohan, på terassen for å spise, eller som i dag; på besøk hos Shayam og familien, blir hun mye stillere, og holder seg helst helt i nærheten av oss. Da kan ikke kroppen komme nærme nok, og de små fingrene holder et fast grep rundt fingeren til mamma eller en knyttneve med hår eller tøy. Det er godt å se at vi kan gi henne trygghet når hun møter nye ting - som det har blitt mye av disse to dagene. I dag da vi kjørte fra den norske ambassaden, og hun for en gangs skyld var lys våken under bilturen (siden hun nettopp hadde tatt en lur på ambassaden), tittet hun med store øyne ut av vinduet på alt det rare som fór forbi, mens munnen måpte og hun lente kroppen tett inntil min, pannen mot munnen min, den ene hånda rundt pekefingeren min, og den andre tviholdt på ermet av genseren min. Jeg ble rent tårevåt der bake i baksetet - godt de andre ikke kunne se meg. ;)

Hvis jeg skal vi noe vi strever litt med, så er det matingen. Hun klarer ofte ikke å få roen, og spiser sjelden opp hele porsjonen. Noen ganger har vi holdt på helt til hun har spist alt, selv om hun stritter i mot, og da har det endt med at strålen har stått rett ut av munnen hennes et minutt senere. Hun er jo mye mindre i kroppen enn en gjennomsnittlig 4-måneding, så jeg trøster meg med at hun sikkert derfor ikke trenger (eller tåler) like mye mat heller. Men det er jo ikke alltid så lett å stole på egne instinkter når det er første gang man har slike, så vi har bedt om å få time på helsestasjonen så fort som mulig, sånn at vi kan få noen profesjonelle synspunkter på dette. Hun er ingen matmons, det er sikkert. Om ikke vi hadde holdt styr på klokkeslettene og gitt henne mat minst 5 ganger om dagen, så tror jeg ikke hun hadde bedt om det selv engang. Hun spiser heller ingenting på natten, men sover 10 timer i strekk. Det bekymrer oss ikke nevneverdig, siden hun virker veldig frisk og rask, men vi håper hun blir litt mer matglad når vi etterhvert skal begynne å introdusere fast føde.

Det er så masse mer å si om lille, perfekte Tuva, men noen sider ved henne må dere jo nesten få lov til å oppleve selv. ;)

Mitt Sri Lanka: dark night.

I dag brukte vi vår siste kveld før avreise på hjemmebesøk hos Shayam og Edle, venner av Ine's tante Heidi, som bor i Colombo. De hadde invitert til fish curry og alle våre forventninger ble innfridd: nydelig mat, god prat og et perfekt vertskap var en nydelig avslutning på vårt første møte med Sri Lanka.

Som vi har beskrevet i tidligere poster blir det fort mørkt her nede - allerede klokka syv på kvelden er det bekmørkt. Denne kvelden fikk vi vårt først møte med downtown Colombo på kveldstid. Colombo er en mørk by - bare hovedgatene er sporadisk opplyst av gatelykter, de fleste sidegatene er stort sett mørke. De eneste unntakene er butikkenes neonskilter og lys fra butikker som er i ferd med å stenge. Det er noe helt annet enn den norske hverdagen hvor gatelys varmer gatene og gjør de tryggere for byens innbyggere. Folk flokker seg rundt holdeplassene til en av de mange bussene i byen, små lokale matboder og "hotels". Det er et yrende folkeliv i disse mørke gatene.

Jeg føler meg nesten som en hardkokt detektiv i New Yorks Chinatown, men den følelsen svinner raskt i det det nesten bryter ut i håndgemeng mellom to tuk tuk-sjåfører foran oss. Da blir jeg fort Ola Nordmann og vil tilbake til hjemmelaget pizza og Pepsi Max.

Vel, nån er det bare et tredvetalls timer til vi tar av fra Colombo Int'l Airport, så den norske hverdagen nærmer seg.

Prosessen: formalisering.

Vi hadde fått vår yndling fra Sri Lanka, men for å sitere min revysjef på videregående: "dagen etter premieren er det ekstra viktig å være i fokus - når nervene er borte, kommer feilskjærene". Dette var ord jeg har lagt meg på minnet siden begynnelsen av nittitallet og i dag har de kommet til syne igjen. Det var nemlig i dag vi skulle formalisere vår lille familie - og nå vet jeg at det srilankiske byråkratiet ikke er å tulle med for en stakkars nordboer.

0. Mohan har gjort mye av jobben når han henter oss presis 08:50 (bless him!). Han har bl.a. hentet dokumentene fra gårsdagens rettsak og papirene fra advokaten.

1. Probation and Child Care Services: her trengte vi heldigvis ikke gjøre mye ut av oss. Strengt tatt er dette Mohans show - vi er her for å hente to skjemaer fra barneetaten som vi skal gi til den norske ambassaden og til det srilankiske utenriksdepartementet. Når dette er gjort raser vi videre.

2. Den norske ambassaden: det er litt rart å stå med begge beina på et lite stykke Norge uten å møte en eneste nordmann. Etter litt venting blir vi møtt av en blid srilankisk kvinne som tar i mot papirene våre og gjennomgår disse - hvorfor dette skjer er jeg usikker på, for vi må likevel til utenriksdepartementet først for å få legalisert dokumentene.

[digresjon: "it's not only only, but but.." - Petter Solberg]

Mohan anbefaler oss at Ine og Tuva blir igjen på ambassaden. Vi er først litt spørrende til dette, men når Mohan og jeg kommer frem forstår jeg det... :(

3. Det srilankiske utenriksdepartementet: for de som har sett den den rå kritikken av byråkrati og "red tape" i filmen Brazil (Magnus - stand up and be counted!) er det srilankiske utenriksdepartementet et velkjent møte. Jeg tør påstå at den massive kritikken NAV har mottatt den siste tiden eller ølkøene på Roskilde-festivalen blir redusert til flau bris etter å ha vært vitne til det kaoset jeg så i dag.

I det vi kommer frem ser jeg enorme menneskemengder stille seg opp langs veggen. Hjertet synker, men jeg blir raskt lettere til sinns da Mohan skyfler oss forbi hele mengden og forbi sikkerhetssjekken.

[digresjon: en hvit mann blir ALDRI stoppet av politiet/militæret - man vinkes bare videre. Har hvite menn aldri begått kriminalitet i dette landet???]

Uansett, vi går inn i bygget til utenriksdepartementet og tar heisen opp til "Division For Foreign Affairs". Der får jeg sjokk.

Køen begynner nede i trappa og bare i gangen telle jeg mer enn 50 mennesker. Foran informasjonsskranken kjemper ett tredvetalls mennesker å få tak i følgeskjemaet de trenger for å prosessere sin sak for systemet. Ved at Mohan peker på meg til en overordnet får vi raskt tak i skjemaet og fyller dette ut. Dette er kun skjemaet som beskriver de skjemaene jeg har med meg. Deretter skal vi registrere saken og går inn i et rom på knappe 100 kvadratmeter - det er minst 250 mennesker der inne!

Halvparten sitter på de tyve benkene og venter med oppgitte blikk, mens den andre halvparten står i titalls meter lange køer. De første i køene kjemper om å vise frem sine skjema for en eller annen saksbehandler - her har de ikke hørt om verken kølapper eller .. køer. Igjen dytter Mohan meg på tvers av alle køene - her skal det snikes! Jeg blir bedt om å vise frem skjemaene mine først til en saksbehandler, deretter til en annen, deretter tilbake til den første, o.s.v., o.s.v. Til syvende og sist får jeg registrert saken min, får en kølapp(!?) og en regning på 5000 rupies. Dette gir Mohan meg penger til og jeg kjemper meg lenger nedover langs køene og hopper over små kvinner og tomme seter til jeg står foran Cashiers Counter. Der viser jeg frem skjemaene mine, pengene og kvitteringen. Alt tas i mot og mine skjema (originalene!!) forsvinner uten et ord inn i en bunke og legges på en benk bak i lokalet. Jeg blir bedt om å vente - skjemaene skal prosesseres. Klokken er 11:35.

Klokken 12:35 blir jeg - våt av svette etter å ha stått i et overfylt lokale uten verken air condition eller vifter - ropt opp av en saksbehandler. "Go down to the other side and talk to the director - he has your papers". Jeg møter Mohan og vi stiller oss i en ny kø - mye kortere og rett foran kontoret til Director Of Foreign Affairs. Han vinker meg inn og spør hva det dreier seg om. Jeg forteller om adopsjonen og viser frem min kølapp. Han vinker inn en underordnet og ber om å få mine papirer, men..

..det viser seg at de er blitt borte.

Hjertet synker ned i gulvet og jeg blir kald. Veldig kald. Men, det srilankiske utenriksdepartementet svikter ikke, papirene lokaliseres, Directoren undertegner og stempler og tar meg smilende i hånda, "i'm sorry for the delay". No worries, mate.. :D

Etter ti minutter er vi ute i friluft - hallelujah og snart er vi tilbake på ambassaden sammen med Ine og Tuva. Der fyller vi ut passøknaden, gir ambassaden Tuvas passfoto og de stemplede papirene og blir fortalt at vi kan hente passet til vesla kl. 12:30 i morgen. Vi er ferdig.

Jeg er helt utslitt på veien hjem - den første slurken av Sprite på hotellrommet er nesten hellig og selv skiftet av min første bæsjebleie går som en lek. Jeg har beseiret Systemet.

mandag 22. februar 2010

Prosessen: rettsaken.

Jeg går ut fra at de fleste av våre lesere er mest interessert i posten under denne - av naturlige årsaker.. :-)

Likevel vil jeg skrive ned noen av mine tanker om denne dagen - dette er tross alt den største dagen i våre tre liv. Nå har vi blitt en familie på tre særdeles lykkelige mennesker som skal være sammen resten av livet. Akkurat nå veksler mamma og pappa på å stå og nyte synet av verdens herligste lille jente. Akkurat nå eksisterer ikke verden utenfor rommets fire vegger.

Vel, anyhoo..

Vi har som sagt vært veldig nervøse denne helgen. Etter en god dialog med gode støttespillere (tusen takk, alle sammen) kom vi etter hvert frem til at "jo, dette er kun en formalisering - vi blir foreldre på mandag". Likevel - nervene var til å ta og føle på når vi våknet mandag morgen. Vi sto tidlig opp, spiste en liten frokost på en nærmest folketom terrasse. Den siste timen før avreise ble brukt til bekledning, knyting av slips og å "høre" hverandre i spørsmålene vi skulle bli stilt.

Da Mohan hentet oss presis 08:20 var han roligheten selv, ga oss en gave fra han og familien, tok bilde av oss og hadde et par småvitser på lur. Det hjalp på nervene. Etter en kort kjøretur slapp han oss av ved porten og vi klarte etter hvert å fomle oss inn i rettssalen. Der ble vi sittende å vente på en benk i et kvarter før søster Henrietta og den biologiske moren ankom med Tuva. Mohan ba oss alle fire sette oss på den samme benken og selv om vi ikke sa noe til hverandre var moren tydelig blid og sammen med Tuva smilte og lo vi til hverandre.

Etter en halvtime ba advokaten oss alle fem stille oss opp ved kontoret til dommeren. Det var tydelig at vår sak skulle høres privat inne på hans kammer. Etter en uformell prat med en tydelig koselig rettsbetjent, ble vi ført inn til dommeren. Etter en liten prat på singalesisk begynte utspørringen. Den foregikk ved enkelte spørsmål til oss, supplert med mye prat på singalesisk. Utspørringen av den biologiske morgen foregikk på tamilsk. Etter at vi var ferdige gikk praten mellom dommeren og advokaten hvor dommeren skrev ned sin avgjørelse. Dommen ble deretter formidlet oss av rettsbetjenten og etter at vi sa "yes, sir" ble vi skyflet ut av kammeret, gratulert av advokaten og ført ut av rettslokalet. I gangen ble vi gratulert av Mohan og deretter gikk vi ut i gården.

Gjennom den timen vi var sammen med den biologiske moren i rettssalen hadde hun vært smilende, men da vi sto ute i gården slo nok følelsene inn for fullt - da hun holdt datteren sin for siste gang kom tårene, det gjorde de også på Ine og meg. Dette var en tung avskjed, men i det vi skiltes så jeg likevel en "lettelse" i morgens øyne - hun visste nok nå at Tuva ville få et godt liv. Det siste hun sa før vi dro var å høre navnet vi ville gi den lille jenta - da hun fikk vite at navnet hennes var Tuva Ranelka [EDIT: Ranelka var navnet hun hadde gitt sin datter.] ble hun synlig blid - det var nok en lettelse.

I bilen på vei tilbake til hotellet var vi stille og lykkelige.

I morgen skal vi fortsette prosessen - Mohan henter papirene i fra rettsaken og dokumentene fra barneetaten og deretter skal vi både til den norske ambassaden og til det srilankiske utenriksdepartementet. Nå er dog alle nervene som blåst bort - vi er tross alt blitt foreldre!!

ENDELIG OG OFFISIELT!!!






Tenk at denne nydelige jenta, som nå ligger og sover søtt i sengen sin på hotellrommet, er VÅR DATTER!

PS. Bildene vi legger ut i denne bloggen er komprimert, med tanke på at bloggen etterhvert skal gjøre åpen (pluss at opplastingen går veeeeldig tregt her i Sri Lanka). Vi planlegger å lage en ny blogg etter at vi kommer hjem, for familie og venner som bor langt unna, hvor vi laster opp bilder i full størrelse, sånn at det går an å bestille fotokopier av dem - for de som ønsker det.

søndag 21. februar 2010

Forberedelser og nerver

[EDIT: et laaaangt innlegg med krisemaksimering er fjernet.]

Mats har klippet håret og skjegget. Vi har strøket skjorte, dress, kjole og jakke, tingene til Tuva er omsider pakket ut. Flaskene hennes har blitt sterilisert, og vi har målt opp til to flasker, som vi tar med oss på mandag. Bleier, engangsservietter og stellematte er lagt frem. Ekstra skift er pakket ned i sekken. En barneseng har kommet inn på hotellrommet. Termosen er plassert ved siden av vannkokeren, sånn at vi skal huske å koke vann og ta den med oss. Jeg tviler på at noen av oss kommer til å få noe særlig søvn i natt, i frykt for å forsove oss eller glemme noe.

Morgendagen kommer til å bli det største vi noen sinne har opplevd, og jeg har dårlig samvittighet over å ikke klare å glede meg eller nyte det. Dette har vi ventet i årevis på, og vi har mange vennepar som venter på det samme - og noen av dem får, av ulike grunner, kanskje aldri opplevd det. Det er tungt å tenke på, når vi sitter her og gruer oss til rettssaken, i frykt for at noe skal gå galt.

Men vi ER utrolig takknemlige. Vi må bare forsikre oss om at alt går bra i rettssaken før vi kan slippe all glede løs.

lørdag 20. februar 2010

Mitt Sri Lanka - stykkevis og delt.

På Sri Lanka råder fremdeles en kultur som har sitt utspring i landets urgamle historie. Som indianerne i Amerika og aboriginene i Australia brukte også srilankerne "alt". Et eksempel er kokospalmen hvor nøttene ikke bare gir vann og mat, men nøttskallet brukes til matter/tau og bladene brukes til tak, o.s.v.

Selv om srilankerne helt tydelig forsøkes å vinnes over til den "vestlige" siden, kan man se at denne miljøvennlige tankegangen fremdeles dominerer bybildet i Colombo. Særlig er dette synlig på noe så materielt som bilbruk. Her knuses ikke biler - de demonteres og gjøres om til ekstradeler. Disse butikkene er spredt rundt om i hele landet, men det er i en spesiell bydel i Colombo(hvis navn jeg ikke fikk med meg) hvor man ser omfanget av denne mentaliteten. Her kan man finne ALT av bildeler - være seg det er en Izuzu fra '86 eller en Corolla fra '00.

[digresjon: vel, jeg mener da ALT av japanske biler. Kun en sjelden gang ser man europeiske biler på veiene].

Noen butikker er knøttsmå, men består i talløse skuffer med skruer, muttere og andre bildeler jeg aldri har kunne navnene på. Andre butikker spesialiserer seg på større deler - fronten av en Toyota Hiace (landets mest populære bil?) har vi sett n antall ganger hengende på veggene av slike butikker.

Mohan har også fortalt oss at man i Sri Lanka - p.g.a. prisen på nye gjenstander - har blitt spesialister på å reparere ødelagte mobiltelefoner, kameraer, leker, etc. Det finnes tydeligvis ikke den ting man ikke kan reparere i dette landet.

Det er en lekse man kanskje burde ta til seg i overflodssamfunnet vi lever i hjemme i Norge?

fredag 19. februar 2010

11. møte: siste dag på barnehjemmet

Det ble en kort visitt i dag; skarve 45 minutter fikk vi med Tuva. Sånn måtte det bli fordi vi måtte dra tilbake til hotellet en time tidligere for å møte advokaten. Men heldigvis fikk vi 45 veldig fine minutter med Tuva, og en enda større trøst er at nå er det bare å komme seg gjennom helgen (...og prøve å nyte den!), og så skal vi i retten kl 08:30 på mandag morgen, for at Tuva skal bli vår for alltid.

Vi fikk en flaske sammen med Tuva i dag, som vanlig. Men da søsteren leverte henne til oss, sa hun at det kunne hende Tuva ikke var så sulten, for det var ikke lenge siden hun hadde fått mat. Det var uvanlig, men vi tenkte ikke noe mer på det. Etter en stund kom en ny søster innom for å snakke litt om det som skal skje på mandag, og da satt vi midt i matinga, men Tuva var litt urolig. Vi fant ut at vi ikke skulle presse mer mat i henne, siden hun ikke klarte å roe seg med flasken.

Jeg gruer meg og gleder meg til mandag. Jeg gruer meg til rettssaken, men gleder meg til det hele er over. Én ting er sikkert; mandagen blir en dag full av følelser.

PS. Bortsett fra flasketrøbbelet var Tuva eksepsjonelt blid i dag, og vi synes hun begynner å vise tydelig gjenkjennelse når hun ser oss. Hun har også sagt sitt første ord i dag; "hei". OK, så er det kanskje litt godvilje inne i bildet, men hun svarer oss når vi sier "hei" til henne, med: "eeeeeeeiiii" - og så litt gurgling på slutten. Vi tar det som et "hei". ;)